Omtale i tyske Niusic: «Med ski og sledehund»
– Klassisk musikk må vere synleg, også borte frå dei store sentera, seier Eldbjørg Hemsing i eit intervju med den tyske nettstaden Niusic. Dei var til stades på Hemsingfestivalen og har skrive ei flott sak om det.
Klikk deg inn her for å lese heile saka på niusic.de
Med ski og sledehund
Søstrene Eldbjørg og Ragnhild Hemsing er vertskap for en kammermusikkfestival i Aurdal, Norge, litt over tre timer unna Oslo. Med de intime konsertene ønsker fiolinistene å gi noe tilbake til hjembyen. Et besøk i det snørike nord.
På hvilken klassisk musikkfestival kan du være med på hundekjøring? Eller komme på konserten med langrennsski? Hemsing-festivalen i Aurdal, Norge, vant faktisk før den virkelig startet. Noe som også skyldes det faktum at du som tysker avvendt fra snø og vinter, kan glede deg over den gode tre timers kjøreturen fra Oslo til det fjellrike nord, gjennom tunneler og langs vakre fjorder, ganske enkelt fordi alt her blir hvitere og hvitere hver kilometer. Og når du endelig ankommer Festivalhotell Nythun og ser på det idylliske, hvite vinterlandskapet i sterkt solskinn neste morgen, er verden mer enn fin.
Hemsingfestivalen, som de to søstrene Eldbjørg og Ragnhild Hemsing inviterer til Aurdal hvert år, kan utvilsomt kalles en hjemkomstfestival. Selv om karrieren allerede har ført de to fiolinistene ut i verden, er Aurdal deres hjem. Og å komme hjem er det vakreste. “Denne regionen støttet oss så mye da vi var barn. Nå ønsker vi å gi noe tilbake, spesielt til denne lille landsbyen der det nesten ikke er infrastruktur, sier Eldbjørg Hemsing, den yngste av de to søstrene. "Det er en utfordring, men til slutt klarte vi å bygge noe ut av nesten ingenting."
671 innbyggere bor her i Aurdal, det er ingen konserthus. De fleste konsertene finner sted i den rustikke landsbykirken nede i dalen. Her kan du til og med se klokken ringe på begynnelsen av hver konsert. Selv om regionen har noen festivaler, bringer Hemsingfestivalen klassikeren til Aurdal. "Klassisk musikk må være synlig, også borte fra de store sentrene," sier Eldbjørg Hemsing. ”Det er vakreste å se hvor mye festivalen betyr for samfunnet her. Derfor samarbeider vi med de lokale selskapene her, vi er et team.”
Klassisk møter kulinarisk
Det starter med det koselige festivalhotellet Nythun, der vertene Marit og Jørn selvfølgelig blir kalt under fornavnet og uten Hemsingfestivalen ikke ville være den samme. Å kombinere klassisk og kulinarisk kunst har en smell i Tyskland. Her i Norge står du ved det. Og så er det en frokostkonsert med brød og ost fra regionen og annen musikalsk snacks hos Marit og Jørn, men også en fireretters meny med utvidede musikalske mellomspill om kvelden. Quatuor Arod spilles av Schubert og på slutten av middagen vil ikke Maurice Ravels improvisasjonelt utvidede Tzigane gå glipp av moroa. Alt dette er jordnært og har lite å gjøre med høy kulturell luksus, selv om den ene eller den andre nordmannen definitivt kjører opp med Tesla fra Oslo. Rundt en tredjedel av publikum er på en kort ferie i et fritidshus i regionen, en tredjedel bor på stedet, en tredje utgjør turistgjester fra hele verden.
"Det handler ikke bare om å få en kammermusikkfestival til å gå," sier festivalsjef Ragnhild Hemsing. "Det handler også om natur, kultur og tradisjon generelt." De nordiske mytene om Thor og Co., som ikke bare har vært populære siden Marvel, er geografisk rett rundt hjørnet. Og navnene på søstrene? Eldbjørg er "brannbeskytter", Ragnhild er "familiens beskytter". Og særlig har naturen alle argumentene på sin side her - til tross for de merkbare effektene av klimaendringer, som sikrer en mild vinter og lite snø, som lokalbefolkningen melder.
Noraker Gård oppdrettsanlegg, en familiebedrift, behandler og gjærer ørret i 14. generasjon. Den såkalte "rakfisk" regnes som en norsk spesialitet og festivalgjester kan prøve den på en lunsjkonsert. Spesielt vakkert: Hardingfelen gjenspeiler de lokale tradisjonene musikalsk i festivalprogrammet. Ragnhild Hemsing serverer en del av lokal nordisk farge som et musikalsk akkompagnement til denne lunsjen.
Som barn lærte Ragnhild Hemsing å spille fiolin, sammen med klassisk fiolinopplæring, på den ni-strengede Hardingfelen, som norsk folkemusikk henger nøye sammen med. Med dette instrumentet, som ved første øyekast ser ut som en malt fiolin, produserer fem resonansstrenger i tillegg til de fire spillende strengene også den karakteristiske polyfoniske lyden. Ragnhild Hemsings fiolin er innstilt - selvfølgelig - etter begynnelsen av Edvard Griegs "Morgenstimmung" fra hans "Peer Gynt". Spillet videreføres fra Hardingfele fra generasjon til generasjon, du lærer det først og fremst ved å lytte, sier Ragnhild Hemsing. Erfarne lyttere kan kjenne igjen hvilken region en spiller kommer fra av melodiene. Musikalske dialekter, så å si.
Med all denne familieidyllen, som ingen som noen gang har vært her noensinne vil si noe dårlig om, skal man ikke overse det programmatiske konseptet. Med “Freedom and Transformation” valgte festivalen et ganske abstrakt motto der nesten all klassisk musikk lett kunne klassifiseres. Den vanlige tråden som går gjennom konsertene kunne vært vevd litt sterkere. Jada, Ragnhild Hemsing gir alltid konsertene en lokal farge med Hardingfele og med musikken til Edvard Grieg er det også mye nordisk i lufta. Ellers gir utvalget av stykker fra Bach til Haydn, Mozart og Beethoven til Debussy og Shostakovich litt av alt. Det er ikke en dårlig ting, men det betyr at det programmatiske detaljarbeidet til Hemsingfestivalen ikke kan sammenlignes med det Leif Ove Andsnes årlig gjør 300 kilometer vest i Rosendal. Mot et lignende idyllisk bakteppe ble Dmitri Shostakovichs liv og musikk nærmest røntgenbildet fra alle kanter i fjor.
På de nitten arrangementene i Hemsingfestivalen foregår alt på et mer personlig nivå. "Vi hadde drømmen om å invitere musikalske venner fra hele verden til den lille hjembyen vår," sier Ragnhild Hemsing. Og Eldbjørg legger til: “Disse intime møtene utgjør festivalens identitet. Publikum er så nærme - de kan høre musikerne puste og se deres interaksjon med hverandre. Det er kanskje litt gammel skole, men det må vi beholde."
Kvaliteten på de musikalske bidragene er i utgangspunktet mer enn tilfredsstillende. Spesielt når du tenker på at mange av formasjonene bare er funnet for denne festivalen. I tillegg til den etablerte og naturlig innspilte Quatuor Arod fra Frankrike, som tilbyr intensive kammermusikkopplevelser med musikken til Wolfgang Amadeus Mozart og Anton Webern, er det særlig den tyske barytonen Johannes Kammler som er ekstremt hyggelig med sin teateruttrykksevne og artikulasjon som alltid er forståelig. I tillegg til disse høydepunktene er det også noen få unødvendige programelementer. Pianisten Hyung-ki Joo, for eksempel, pynter opptredenene sine med rikelig med show, og etter sine komponerte Grieg-refleksjoner vil man heller ønske det originale tilbake. Men dette er på ingen måte en grunn til dårlig humør. Og hvis det skulle komme opp, er utsikten over vinterlandskapet mildt igjen.